mars 29, 2024

Villmarks-idyll i hovedstadens umiddelbare nærhet

Det er en ganske unik hovedstad vi har her i landet. Bare en snau halvtime unna sentrum i Oslo er det ikke vanskelig å få villmarks-følelsen.

Stockholm har sin skjærgård, Helsinki likeså. Mange andre hovedsteder har parker og tilrettelagte fornøyelses-områder, men vis meg den hovedstaden som har ekte villmark rett utenfor stuedøra.

Friluftsloven og allemannsretten er hellige i Norge, markagrensa rundt Oslo likeså. Den gjør det mulig for oss alle å gå på tur, plukke bær og nyte naturen mer eller mindre uforstyrret.

Blankskurte berg rundt stolpe 100.

Rundt Oslo har du både Nordmarka og Østmarka. I søndre del av Østmarka ligger «indrefileten» Sørmarka.

Her har Bækkelagets SK satt ut 10 stolper rundt Syverudtjern. Sørmarka konferansehotell i nordenden av kartet er et flott utgangspunkt med gratis, tilgjengelig parkering og et uteområde der det er mulig å sette seg ned og nyte medbrakt niste. Dette tilhørte i sin tid LO, hvis jeg har forstått det rett. Yngve Hågensen kan sikkert korrigere meg dersom det ikke stemmer.

På østsida av Syverudtjern stuper åsen ganske bratt ned mot vannet. Stien går småkupert langs vannkanten med flere idylliske badeplasser langs vannet. Men det er først når du snur og vender nesa nordover på vestsida av tjernet, terrenget virkelig åpner seg.

Opp mot stolpe 100 gir blankskurte berg assosiasjoner til svabergene langs kysten av Oslofjorden. Siggerud ligger nede til venstre – det er der alpinisten Lasse Kjus kommer fra. Langs glisne fururabber ligger det enda noen stolper før granskogen tetner litt til mellom slake åsrygger i retning Sørmarka. Her streifer det sikkert både ulv, elg og andre dyr forbi med mer eller mindre jevne mellomrom. Og tenk – det er bare en snau halvtime inn til det pulserende liv i Oslo sentrum.

Stolpe 95 i sørenden av Syverudtjern. Det var på vei mot neste stolpe vi hørte et brak bak oss. Ei granbuske måtte gi tapt for vinden og deiset i bakken.

PS! Det blåste da vi tok runden rundt Syverudtjern. Helt i sørenden – mellom stolpe 95 og 100 – gikk stien gjennom et flatt område med høy, gammel granskog. Vi hadde så vidt kommet gjennom da vi hørte et brak bak oss. Ei granbuske måtte gi tapt for vinden og deiset i bakken der vi hadde passert like før.

Naturen er flott, men den er også noe man skal ha respekt for.